Nordmenn er et folkeslag som liker å reise, og når de reiser, reiser de også ofte til utlandet. Og som ivrig metalldetektorfører faller det seg helt naturlig å ta med seg metallsøkeren sin i bagasjen. Dette er imidlertid ikke alltid like lurt, for selv om det er forholdsvis fritt i Norge er det slett ikke sikkert det er like greit i utlandet. Faktisk skal man ikke lenger enn til Sverige hvor det faktisk er forbudt å bruke metallsøker, med mindre man har innhentet en tillatelse fra myndighetene på forhånd. Og denne tillatelsen er så godt som umulig å få med mindre man er tilknyttet en eller annen form for museum eller annen arkeologisk organisasjon. Flere steder er det også totalforbud i det hele tatt, blant annet på øyene Gotland og Øland.
Dog kan det la seg gjøre hvis man forbereder seg godt. Man skal sende en søknad til «länsantikvarien» i det län man har tenkt seg å gå i. Denne søknaden skal inneholde et detaljert kart over området du har tenkt å søke i, en tillatelse fra grunneieren, en begrunnelse(!) og med nøye angitt tid for søket (fra dato og klokkeslett til dato og klokkeslett). Søknaden sendes gjerne flere måneder i forveien, og så får man krysse fingrene for positivt svar.
Andre land er derimot mer velvillige, og tar man turen til Danmark er det stort sett fritt frem så lenge man også her har grunneierens velsignelse. Det kan være vanskelig å finne de forskjellige grunneierne i Danmark, men henvender man seg til en av de mange detektorklubbene har de svært god oversikt over hvor det er greit å gå, og hvor det ikke er det. For selv om man spør grunneier og får ja, kan man hurtig bli «uglesett» dersom en annen har fått lov tidligere og anser det som «sin» grunn. I Danmark er det en uskreven regel om at man går ikke på annen manns mark, selv om man har fått tillatelse og egentlig har sitt på det tørre sånn sett.
I Tyskland er det nesten like strengt som i Sverige, og på offentlig grunn er det generelt forbudt over alt. Vær også oppmerksom på at i Tyskland har det vært et par uheldige episoder for en tid tilbake, som gjør at hvis en arkeolog ser en person med metalldetektor så ringer vedkommende heller til politiet enn å henvende seg, med til dels ubehagelige følger. I verste fall både bot og inndragelse av utstyr. Det samme gjelder i Tsjekkia.
Andre steder i Europa gjelder andre regler, og ønsker man detaljert informasjon om hvordan det er å gå med metallsøker i de enkelte landene kan man henvende seg til de respektive ambassadene. Enkelte land har også forskjellige regler ettersom hvor i landet man befinner seg, og i enkelte tilfeller skal man være permanent bosatt i området, men kan gå sammen med en som allerede er det.
Uansett hvor man har tenkt seg å reise, og har muligheten til det, så bør så absolutt metallsøkeren pakkes ned sammen med resten av bagasjen. For når alt kommer til alt – det er bedre å ha den med seg og ikke få brukt den, enn å gå glipp av en fantastisk sjanse i utlandet.
