Skal si det går unna her på ProCollector om dagen. En million ting eller i hvert fall veldig nær det tallet som skal på plass. Akkurat det med en million må jeg innrømme at jeg ikke er helt sikker på forresten. Det er Tonny som styrer med tallene. Men mye er det i hvert fall. Metalldetektorer som skal pakkes opp og ned, varer som skal hentes og varer som skal sendes. Ting som skal ordnes i nettbutikken, og ting som skal ordnes andre steder.

Og sånt kan man bli sliten av. Var akkurat ferdig med å bære inn en stor ladning Black ADA spader, som akkurat hadde kommet reisende fra England, så tenkte jeg med meg selv at det var på tide med litt utetid. Ikke snakk om at det var tid til noe tur med innlagt metallsøking, men en tur på posten med varer som skulle ut måtte gå bra. Her på huset leverer vi så fort som mulig. Skulle bare mangle.

Men på veien til postkontoret lå det en liten butikk jeg måtte innom og der solgte de det siste wienerbrødet de hadde for kun kroner 7,50. Kjente fort etter, og jo, blodsukkeret var nok litt lavt, så wienerbrød ble det. Tok det med tilbake til kontoret for en pause med det og en kopp kaffe. Det wienerbrødet lærte meg en liten lekse i dag, men mer om det senere.

Uansett, ganske sliten og med munnen full av bakeverk ble jeg sittende å se på en Fisher F2 metalldetektor som hang på veggen ute i butikken. Og så gikk det sånn at jeg begynte å filosofere litt. Tankene gikk tilbake i tid til den gangen man begynte med metallsøker. Fisher F2 er jo en veldig enkel metallsøker å bruk, og det var min første detektor også. Nå er jo selvfølgelig Fisher F2 for ikke å snakke om arvtakeren Fisher F22 ufattelig mange ganger bedre enn den jeg startet med, men det er ikke poenget her. Poenget er at det var så enkelt den gangen i begynnelsen. Bare å skru på søkeren og gå. Og etter som tiden gikk, så ble alt så mye mer alvorlig og innviklet.

Ikke missforstå. Jeg liker å sette meg inn i og vet en del om frekvenser, coiler og hvilken søker som er best til hva. Jeg likte å delta aktivt i styre og stell i Norges Metallsøkerforening. Jeg elsker å være ute med andre fantastiske metallsøkere for å gjøre spennende funn som jeg bruker mye tid og ressurser på å finne ut av er i ettertid.

Men av og til, burde man bare finne seg et jorde tidlig en morgen. Skru på metalldetektoren i den enkleste form og modus, og rusle avgårde. Ikke tenke på om metallsøkeren er innstilt optimalt. Grave når det piper, og være glad for det man finner, enten det er en sølvmynt eller en gammel bruskork. Ikke bry meg døyten om jeg finner noe i det hele tatt. Bare nyte dagen og gleden ved å være ute med detektoren igjen. Kjenne at livet er godt. For det er det som gjorde at man startet med denne hobbyen en gang for lenge lenge siden. Gleden, den barnslige gleden

Og sånn er det vel med så mye her i livet. Så hvorfor ikke prøve å finne tilbake til det. Grunnen for at man en gang startet med noe, og så prøve å finne det igjen.

For livet er kort, og det var vel det siste jeg tenkte før telefonen begynte å ringe, og jeg var tilbake på jobb. Men en ting er sikkert, og det er at en dag veldig snart så skal jeg ta den billigste og enkleste søkeren vi forhandler, og finne meg et jorde en tidlig morgen

PS. Og hva det wienerbrødet lærte meg i dag? Jo det lærte meg at når et wienerbrød bare koster 7 kroner og 50 øre så er grunnen at det er fryktelig tørt og smuler noe helt fantastisk utover meg selv og omgivelsene

PerS