Litt kort fortalt, så kan man stort sett gå hvor man selv har lyst, så lenge man holder seg innenfor allemannsrettens bestemmelser. Dette betyr imidlertid ikke at man bare kan valse inn på andres eiendom med en metallsøker, alminnelig høflighet tilsier man ber om lov først, og man skal i hvert fall ikke begynne å grave på annen manns eiendom. Det samme gjelder kommunal eller annen offentlig eiendom eller andre private eiendommer – være seg det er innmark, utmark eller skog- eller fjellområder.
I følge allemannsretten kan enhver som måtte ønske det ferdes fritt i utmark og annen udyrket mark, hvilket i praksis er å forstå slik at hvis jorden man går på ikke bærer preg av å på noen måte være brukt til noe, eller er inngjerdet, så har man lov til å gå der. Dette kan faktisk være litt vanskelig å se, da det enkelte steder faktisk dyrkes både kløver og gress, hvilke marker til forveksling ofte minner om udyrket utmark selv om de reelt sett ikke er det. Det samme med fjell og skogområder. Selv om de tilsynelatende ligger brakk, er det tross alt noen som eier området, og selv om det satt litt på spissen er lov å gå der med en metallsøker, kan det til gjengjeld være forbudt å grave(!) I følge allemannsretten er det ikke lov å fjerne noe fra en annens eiendom – bortsett fra hva man høster til eget forbruk – som for eksempel fisk (som i tillegg krever fiskekort) og frukt og bær til eget forbruk.
Hvis man vet hvem som eier et område, skal man ganske enkelt oppsøke vedkommende på en hyggelig og omgjengelig måte, presentere seg, og deretter spørre pent om man får lov til å ta en runde med metalldetektoren – og eventuelt grave opp det man måtte finne. Forklarer man så litt om hvorfor man ønsker å gjøre et søk, og hvordan man går frem når man graver, er det svært sjelden man får et negativt svar tilbake. De aller fleste grunneiere er både vennlige, og ikke minst nysgjerrige, og vil gjerne se hva som finnes i jordsmonnet deres. Kanskje de også har noen gode tips om hvor det kan lønne seg å begynne, for ofte sitter de inne med informasjon om hvor det har vært tidligere bosetting, gamle bygninger som nå er revet, eller annen aktivitet i nærheten. Man kan spare mange bomturer på denne måten.
Når det gjelder kommune og stat kan det være noe mer omstendelig, men de begynner etter hvert å få en viss rutine rundt slike forespørsler, så det er bare å henvende seg til de myndighetene som er i det området man har sett seg ut.
Et annet tips er å kontakte den lokale metallsøkerforeningen og spørre dem – for ikke bare vet de hvem man skal kontakte, de har som regel også en oversikt over hvilke områder som er fredet, og hvilke områder som allerede er så godt søkt gjennom at det ikke lenger er noen vits i å gjøre det en gang til. Synes man et område er fristende, er det ikke utenkelig at andre har følt det samme tidligere.
Norsk Metallsøkerforening har også utarbeidet noen retningslinjer.
