I dag finnes metallsøkere i alle størrelser og varianter, og selv om vi kanskje ikke alltid selv er helt klar over det, så har de aller fleste på en eller annen måte enten vært i kontakt med en, eller vi har selv brukt en. Snekkere og andre bygningsarbeidere bruker små håndholdte innretninger til å detektere og eventuelt finne vannrør eller ledninger skjult i vegger – slik at de ikke slår spiker eller borer hull i dem, mens andre kanskje bruker dem for å finne skjulte kumlokk eller større kabler og rør nedgravd i bakken.
Forsvaret bruker dem til å finne udetonert ammunisjon, eller enda verre, landminer. Dykkere for å finne tapte gjenstander under vann eller skjulte skatter, og politiet for å finne spor i kriminalsaker. Og faktisk var det slik det hele i sin tid også begynte. Den aller første maskinen – det er nok litt tidlig å kalle det en «metalldetektor» slik vi kjenner dem i dag – som kunne finne gjenstander av metall ble oppfunnet av ingen ringere enn Alexander Graham Bell, som så tidlig som i 1881 bygde en innretning for å finne en kule(!) i ryggen på president James Garfield som ble skutt av en mann ved navn Charles J. Guiteau i Washington den 2. juli samme år.
Skuddet drepte imidlertid ikke presidenten umiddelbart, men dessverre kunne ikke kirurgene finne og fjerne kulen så Bell tilbød dem sin hjelp med en teknisk innretning han arbeidet med. Innretningen var betraktelig større enn de metallsøkerne vi kjenner til fra moderne tid, men prinsippet var i bunn og grunn det samme. I motsetning til dagens moderne søkere som er bygget opp rundt elektroniske kretser og komponenter var datidens basert på blant annet radiorør og spoler, og krevde betraktelig større energikilder enn dagens batteridrevne håndholdte enheter.
Det skal sies at Bells metalldetektor heller ikke fungerte helt som forventet, og den 19. september samme år døde president Garfield av komplikasjoner i forbindelse med en betennelse i såret. Nå skal det sies at selv om konstruksjonen ikke direkte kunne finne kulen i presidentens rygg, så virket den på den måten at den ga utslag på metall som den skulle. Litt for godt faktisk, for etter sigende skal den ha gitt utslag samme hvor de søkte på Garfield, men det var ikke kulen den detekterte – det var fjærene i madrassen han lå på!
Før Bell oppfant sin variant av metallsøkeren var det allerede gjort flere forsøk av andre oppfinnere, blant annet på midten av 1800-tallet – og da med søk etter gull for øyet, men inntil 1881 var det ikke kommet noen på banen som faktisk virket.
I årene etterpå har det så vært en forrykende utvikling og allerede på 1920-tallet kom de første metallsøkerne på banen, som var av en slik størrelse og i et slikt prisleie, at de kunne kjøpes av allmenheten. Det ble tatt patent på maskinen og allerede på 1930-tallet gikk de ut i masseproduksjon, og siden har de endret både design og teknologi flere ganger, spesielt etter at microchipsen ble oppfunnet, men prinsippet har alltid vært det samme.
