Gull (på latin aurum) er grunnstoff nummer 79 i det periodiske systemet , og har det kjemiske symbolet Au. Under normale trykk- og temperaturforhold opptrer dette overgangs- og edelmetall som et svært tungt, ytterst formbart gult metall.
Gullets egenskaper
Gull reagerer ikke med de aller fleste kjemikalier, men det angripes imidlertid av klor, fluor, kongevann og cyanid. Salpetersyre, som kan oppløse andre metaller, benyttes til å bekrefte om et materiale inneholder gull. Kvikksølv kan oppløse gull, men stoffene danner ikke kjemiske forbindelser med hverandre.
Bladgull
Gull er i sin rene form det mest formbare og duktile materialet som vi kjenner: et enkelt gram av metallet kan hamres ut til en kvadratmeter bladgull. Det kan gjøres tynt nok til å bli gjennomsiktig, det lyset som passerer får et blått eller grønt skjær, da gullet kaster tilbake de «motsatte» fargene, rødt og gult.
Det rene gullet er dermed for mykt til de fleste praktiske formål, og det brukes derfor i legeringer med andre metall, som f.eks. sølv og kobber. Når gull benyttes til smykker angis renheten dets i karat. Rent gull er 24 karat, men til smykker benyttes ofte 22k, 18k eller 14k gull. Jo lavere «k» (karat), dess høyere er innholdet av sølv eller kobber i legeringen. Valget av metall kan brukes til å justere fargen på den ferdige legeringen. En større mengde av sølv, palladium eller nikkel gir hvitgull, mens en større mengde kobber gir rødgull.
Metallers farge skyldes atomenes evne til å absorbere og «gjenutsende» energien i de fotonene (» lyspartikler») som treffer det. Det er elektronene i atomene som er ansvarlige for dette, og for de fleste metaller gjøres dette noenlunde det samme for alle bølgelengder, noe som gir en omtrentlig grånyanse. For gull (og kobber) påvirkes «elektronhavet» i metallet imidlertid av kvantemekaniske effekter, som gir markante forskjeller i hvor mye lys metallet kan «gjenutsende» i de forskjellige bølgelengdene, og derfor har disse metallene en usedvanlig tydelig farge.
Det er mulig at størstedelen av alt gull i universet, og dermed på jorden, er dannet ved de kosmiske begivenhetene som kalles gammaglimt.
Gull i praktisk bruk
Gull har gjennom århundre vært brukt som betalingsmiddel og til smykker, og i nyere tid også til en lang rekke tekniske formål.
Gull som betalingsmiddel
Inntil starten av 1900-tallet var utstedte mynters pålydende verdi generelt betinget av den vedkommende myntens metallverdi. En mynt hvor metallverdien tilsvarte dens pålydende verdi, kaltes en hovedmynt mens en mynt hvor metallverdien var lavere enn den pålydende verdien, kaltes en skillemynt. I slutten av 1800-tallet gikk Norge og andre stater over til gullstandarden, dvs. at de større sirkulasjonsmyntene var basert på gull, samt at verdien av en sentralbanks utsendte pengesedler tilsvarte beholdningen av fysisk gull i banken. Gull kom dermed til direkte å garantere for verdien av statenes myntfot, en rolle som tidligere hadde vært gjort ved hjelp av sølv. Noen få land brukte ikke en ren gull- eller sølvstandard, men med en blanding av de to. Systemet med gullstøtte av den utstedte valutaen ble for de fleste staters vedkommende suspendert i forbindelse med utbruddet av 1. verdenskrig. Senere forsøk på å gjeninnføre gullstandarden ble generelt oppgitt påslutten av 1920-tallet på grunn av den daværende økonomiske krisen.
Det finnes ikke lenger stater hvor pengeutstedelsen er 100 % støttet av gull. Under gullstandarden ble egentlige sirkulasjonsmynter normalt utstedt i legeringer av maksimalt 22 karats (91,67 %) renhet. På grunn av disse i samtiden høye verdier ble de imidlertid bare brukt i mindre omfang.
Visse land utsteder fremdeles gullmynter: De såkalte Canadian Gold Maple Leafs, Australian Gold Nuggets og østerrikske Wiener Philharmonikere er de reneste av denne typen mynter, med 99,99 % gull. Den kinesiske pandaen har renheten 99,90 %. Sør-Afrika, USA og Storbritannia utgir hhv. Kruger-rand, American Gold Eagles og britiske Gold Sovereigns og Gold Britannias, i alle tilfeller med en renhet på 22 karat. Den lavere renheten skyldes tradisjon samt et ønske om å lage et sterkere produkt, idet gull er svært mykt i ren tilstand. Ingen av disse myntene er beregnet til daglig bruk, noe som vises i deres generelt svært lave pålydende verdier sammenlignet med myntenes faktiske metallverdi. I stedet fungerer de først og fremst som anbringelsesmetode for større verdier, blant personer som ikke har tillit til deres lokale pengevesen. Denne skikken er først og fremst utbredt i Asia og Midtøsten. Mange land i disse områdene har lover som forbyr privatpersoner å eie gull med unntak av mynter og smykker. Utstedelsen av mynter av rent gull kan derfor omgå slike forbud. Et tilsvarende forbud fantes tidligere også i Danmark. Den første staten som utstedte denne typen mynter var Sør-Afrika med utstedelsen av den såkalte Kruger-randen som inneholder 31,1 gram fingull.. Dette tilsvarer 1 troy ounce, noe som er den enheten som edelmetall noteres i på London Stock Exchange og New York Stock Exchange. Utstedelsen av Kruger-rand sikret Sør-Afrika en eksportinntekt på et tidspunkt hvor landet var underlagt internasjonal handelsblokade på grunn av apartheidstyret, fordi veksling av valuta ikke var omfattet av handelsblokaden. Som kuriosum kan merkes at Latvia i 1998 utstedte en 100 lat gullmynt i 16,2 gr fingull, som offisielt ble ansett som vanlig betalingsmiddel.
Gullet i gullbarrer er til gjengjeld ofte 24 karat, fordi de i motsetning til mynter ikke trenger være harde eller slitesterke. Bruken deres som investerings- og betalingsinstrument understrekes av at fingull er tildelt en tre bokstavers forkortelse på linje med allverdens valutaer; XAU.
Smykker av gull
Smykker av gull inneholder nesten alltid andre metall, primært for å gjøre metallet motstandsdyktig overfor slitasje, og har karattall mellom 8 og 22. Det «andre» metallet er ofte utstrekning kobber, som gir legeringen litt av dets karakteristiske rødlige farge. 14 karat gull hvor «resten» av metallet er kobber, har en farge som til forveksling ligner visse bronselegeringer.
Ved å bruke jern og aluminium kan man skape henholdsvis blå og fiolette gullegeringer, men det brukes svært sjelden i smykkesammenhenger. Palladium og nikkel gir en sølvhvit legering og blanding med sølv gir en grønngul farge. Nikkel er langt det billigste, men siden det er giftig, er det begrenset ved lov hvor mye nikkel slike smykker får avgi.
Utover metallet til selve smykket inngår gull også i det loddemetallet som brukes i produksjonen av smykket. I et kvalitetsprodukt bør loddemetallet være av en karat som tilsvarer karaten av smykkets andre bestanddeler. Loddemetall av den arten produseres med en lang rekke karattall, og i forskjellige farger som matcher de tidligere omtalte legeringene. Loddemetaller lages så med opp til tre forskjellige smeltepunkt. Ved å bruke variantene med det høyeste smeltepunktet først, kan en gullsmed bygge opp ganske kompliserte arbeider med tallrike loddinger.
Medisinsk bruk
I middelalderen trodde man at gull var sunt for helsen, noe så sjeldent og vakkert som gull måtte nødvendigvis være gunstig. Selv i dag tilskriver visse alternative behandlere metallisk gull helbredende egenskaper.
Visse gullholdige salter virker riktignok infeksjonsbekjempende og brukes i behandlingen av gikt og lignende lidelser, men det er vel og merke bare salte og radioaktive isotoper av gull som brukes i den moderne legevitenskapen. Som eksempel på det siste kan nevnes isotopen 198Au med en halveringstid på 2,7 døgn, som brukes i strålebehandling mot visse former for kreft.
Til gjengjeld brukes gull innen tannbehandling, hvor det svært formbare gullet lett kan tilpasses i broer og kroner som matcher de gjenværende tennene, og generelt gir bedre resultater enn andre materialer. Bruk av gullkroner for de mest synlige tennene betraktes som attraktivt i visse kulturkretser, og ikke attraktivt i andre.
Fargestoff og overflatebehandling
Gull brukes som fargestoff i glass, som dermed får en intens, dyprød farge. Andre gullbaserete fargestoffer brukes til fotografier, hvor det kan gjøre sort/hvite foto laget med sølvbromid lett brunlige eller blålige, eller forbedre stabiliteten.
Gull kan også brukes som fargestoff i mat. E-nummeret dets er E-175.
Gull, eller legeringer av gull og palladium, brukes til å «overflatebehandle» biologiske prøver og andre elektrisk isolerende emner som skal undersøkes med skanningelektronmikroskop. Gull er ideelt til dette formålet av tre grunner.
- Gullets gode ledeenskaper tleder bort den statiske elektrisiteten som «samles opp» på objektet på grunn av mikroskopets elektronstråle.
- Gull er bra til å stanse de elektronene som treffer det på overflaten av objektet: Trenger de for langt inn, blir bildet av det slørete.
- Gull avgir mange sekundære elektroner, som skanningelektronmikroskopet bruker til å danne bildet.
Da gull reflekterer de meste lys, både synlig og infrarødt lys, brukes det ofte i romfarten til å beskytte mot den intense solstrålingen utenfor jordens atmosfære, som gyldne folier på satellitter og romfartøy, og i et tynt lag i visiret på astronautenes romdrakter. Tilsvarende brukes gullfolie i visse Formel 1-racerbiler som varmeskjerming i motorrommet. Og i CD`er av høy kvalitet er gull noen ganger brukt som det reflekterende laget i skiven.
Elektronikk
Gull er en utmerket leder av elektrisk strøm, noe som har blitt utnyttet i ledninger med sterk strøm. Både sølv og kobber er bedre til å lede strømmen, målt volum for volum, men gull er mer korrosjonsbestandig.
Den gode ledningsevnen utnyttes i forskjellige slags elektriske stikk av høy kvalitet, hvor «bein», kontaktflater osv. overtrekkes med gull. Det pågår en debatt om om gullet gir bedre lyd, bilder, datasamband osv. som noen hevder, men slike stikkforbindelser kan hvis alt annet holdes likt være mer korrosjonsbestandige. Av samme grunn brukes gull på overflaten av de elektriske delene i visse typer elektriske kontakter.
Gyldne matvarer
Bladgull samt gull i flak og som pulver brukes i visse matvarer, spesielt i godteri. E-nummer-systemet for tilsetningsstoffer i mat klassifiserer gull som et fargestoff, og har nummer E-175. Gull i flak ble brukt i middelalderen av den europeiske adelen, dels for å demonstrere vertens velstand, dels ut fra tidligere omtalte tro om at gull er gunstig for helsen.
Siden gull kjemisk sett er svært lite reaksjonsvillig, inngår det heller ikke i matens og vår fordøyelses kjemi, og av samme grunn smaker det heller ikke noe. Det har heller ingen næringsmessig verdi, og forlater fordøyelseskanalen i uforandret kjemisk form.
Symbolikk
Gull er et edelmetall som settes i forbindelse med solen, men også som symbol på overjordisk storhet, eller rikdom og velstand. Gull symboliserer evigheten, erkjennelse og troskap. Alkymister betraktet gull som noe edelt, i strev etter lutring, esoterisk erkjennelse, og det høyeste trinnet i åndelig utvikling. I Kina ble gull betraktet som solens metall og uressensen yang. Astrologisk hører gull til stjernetegnet løve.
I kristendommen symbol på himmellyset og fullkommenheten. I drømmer kan gull bety ny erkjennelse og bevissthetsutvidelse. Symboliserer maskuline verdier, i kvinners drømmer animus. I auraen tydes gull som besittelse av stor, gammel østerlandsk visdom.
– Nummer en i de olympiske leker og ved mesterskap får gullmedaljer. Gullmedaljene til OL er imidlertid laget av 92,5 % sølv.
– Gullbryllup avholdes etter 50 års ekteskap.
Forekomst og utvinning
Gullholdig malm
Utvinning av gull er økonomisk rentabel hvis råmaterialet inneholder bare et halvt gram gull per tonn. Malm som brytes i åpne miner inneholder mellom 1 og 5 gram gull per tonn, og fra underjordiske miner brytes malm med omkring 3 gram per tonn. Først ved et innhold på 30 gram per tonn er gullet synlig for det blotte øyet, slik at malm som brytes i de fleste gullgruvene ligner vanlig stein/fjell materiale.
Produksjon på landjorda
Omkring halvparten av alt gull i verden stammer fra Sør-Afrika (anslått 145.000 tonn ved utgangen av 2001), hvor man har utvunnet siden 1880-tallet. I 1970 sto Sør-Afrika bak 79 prosent av verdensproduksjonen med omkring 1000 tonn. I 2007 var landets produksjon falt til bare 272 tonn, primært på grunn av stigende tekniske vanskeligheter ved utvinningen, skiftende økonomiske forhold, og innstramninger i sikkerhetsreglene for gruvedrift. Det året gikk Kina forbi Sør-Afrika med en produksjon på 276 tonn, det er første gang siden 1905 Sør-Afrika har matte se seg overgått.
Årlig verdensproduksjon av gull de siste vel 100 årene
Andre vesentlige gullprodusenter er USA, Australia, Russland og Peru. I Sør-Amerika arbeides det med et kontroversielt prosjekt, Pascua Lama, som handler om å utnytte de rike gullfeltene i fjellene i Atacamaørkenen nær grensen mellom Chile og Argentina.
Behandlingen av råmaterialet fra minene skjer enten ved Wohlwill-prosessen eller Miller-prosessen, men det finnes andre metoder.
En gigantisk kvikksølvforurensning truer flere områder i verden som følge av utvinning av gull ved hjelp av kvikksølv. Det gjelder særlig filippinske gullgravere som slipper ut mellom 200 og 500 tonn kvikksølv i naturen årlig ved småskala-gruvedrift.
Gull fra sjøvann
Verdenshavene inneholder betydelige mengder gull, men fordelt jevn i alt sjøvannet blir konsentrasjonen uhyre lav, mellom 0,1 og 0,2 milligram per tonn vann. En rekke mennesker har hevdet å ha funnet en rentabel måte å utvinne dette gullet, men det har i alle tilfeller vært feiltagelser eller direkte svindel.
Fritz Haber forsøkte å utvikle en kommersiell metode til å utvinne havets gull, i et forsøk på å finansiere de krigserstatningene, Tyskland ble pålagt etter 1. verdenskrig. Dessverre hadde han overvurdert gullkonsentrasjonen i havet, og den tyske regjeringen endte med å bruke flere penger, enn de små mengdene utvunnet gull kunne bringe inn.
Syntetisk produsert gull
Alkymistenes gamle drøm om å omdanne mindre edle materialer til gull har kommet innen teknisk rekkevidde i moderne tid, men prosessen er langt fra rentabel og forventes ikke å bli det innen en overskuelig framtid.
Gullets historie
Mennesket har kjent til gull og brukt det til utsmykking og ritualer siden forhistorisk tid. Det kan ha vært det første metallet, mennesket har brukt. I egyptiske hieroglyfer beskriver kong Tushratta fra 2600 f.Kr., hvordan gull være «vanligere en dritt» på den tiden. Egypt og Nubia hadde naturressurser som gjorde dem til vesentlige gullprodusenter gjennom det meste av historien.
Gull nevnes ofte i Bibelens Gamle Testamente, første gang allerede i Skapelsesberetningen. Det sørøstlige «hjørnet» av Svartehavet var kjent for gullforekomstene sine, hvor utvinning sies å gå tilbake til kong Midas tid. Her produserte man mynter for første gang i historien mellom 643 og 640 f.Kr.
Mali-riket i vestafrika var berømt i den gamle verden for sine enorme mengder gull. Rikets hersker, Mansa Musa ble berømt for pilegrimsreisen sin til Mekka i 1324 : Da han nådde Kairo i juli med nær 100 kameler og en følge på tusenvis av mennesker, ga han bort så mye gull at det tok mer enn et tiår for landene i Nord-Afrika å komme seg over den kraftige inflasjonen det medførte.
Den europeiske utforskningen av Amerika var i høy grad drevet av meldinger om de rikelige og overdådige gullsmykkene som de innfødte i Sentralamerika, Peru og Colombia bar.
Opp gjennom det 19. århundret ble utløst gullfeber flere ganger når nye store forekomster ble oppdaget. Det første vesentlige tilfellet av gullfeber i USA skjedde i en liten by kalt Dahlonega, og andre tilfeller inntraff i California, Colorado, Otago, Australia, Witwatersrand og kanskje mest berømt Klondyke.
Isotoper av gull
Naturlig forekommende gull består av en enkelt isotop; 197Au, og dit kjennes 36 radioaktive isotoper, hvorav 195Au er den mest lengstlevende, med en halveringstid på vel 186 døgn.
